JAN VALENTIN SÆTHER | Et narrativt essay
Underlig hvordan KAFKA gir Hr. K fortettet identitet, distanse og menneskelighet- ved å frata et navn. Ikke et absolutt NN, men en K - en hvilken som helst K, og allikevel nettop Kafka --- nesten?
Vår egen Hr. K, på vei sydover ( i dette tilfellet) -- satt i langsom trafikk inn mot St Monica . Det hadde gått en halv time og forsatt så han mot brospennet ved Sunset blvd. som hadde kommet langsomt nærmere og nærmere. Han hadde hentet fem spesialbygde rammer helt ute i Ventura. Hr. K var tydelig irritert,-- (det spilte ingen rolle, for alle bilistene rundt ham var også i sine egne verdener --, så han lot det være helt synlig hvor irritert han var.) Han hadde glemt hvordan trafikken kunne være allerede etter lunch. "Men når skulle en ellers kjøre?" Nordover fløt trafikken uhindret og kjapt mot Mullholland.
"KUNSTEN ER I EKSIL", hadde han tenkt høyt, "IKKE BARE EN TYPE KUNST, MEN ALL KUNST." Denne aggressive tanken hadde boblet frem fra et dagrømmeri -- et etterslep av at han en halv time tidligere passerte -- i like langsom kino, Getty museet på høyden til høyre. Langt flere tanker hadde oppstått mens han drev langsomt forbi museet enn her og nå på vei inn i skyggen under brospennet. Derfor hadde han antagelig fortsatt å oppholde seg mentalt i nærheten av førsteinntrykkene av dette senkapitalistisk postmoderne monumentet over en milliardær-romantisk samlermani. "Som samler var han den gjerrigste og blandt de dårligste" hadde Hr. K, tenkt "Alle disse testamenterte pengene med sine fenomenale høykapitalistiske fondsrenter....," --Hr. K visualiserte hele regnskapssystemet som et tre , --det hadde okkupert høyden og med sine dype røtter ned og ut i storkapitalen hadde det vokst seg stort, og overskygget nå både livets og kunstens busker. Og hadde sugd det meste av næringen ut av grunnen .-- "Ja ", hadde Hr.K tenkt, "nå har han virkelig skaffet seg et ruvende ettermæle...Bemannet med de største og mest ambisiøse og kjøpekraftige eksperter..." Hr. K visualiserte igjen. Hadde sett for seg den hierarkiske korporære stukturen blottstilt og fargekodet etter lønnstrinn. Bygninger og materielle stukturer var usynlige, bare menneskene, deres verktøy, fargekoder og deres gjøremål var synlige. Så hadde hele regnskaps-treet dukket opp igjen og menneskene, med gjøremål og fargekoder - begynte og klatre i treet. Etterhvert begynte de å forandre fargekode ettersom de underordnet seg effektiviteten i organisjonen. Og treet de klatret i bestod etterhvert bare av rette vinkler. De fleste med gilde farger var mest nede i røttene. Noen ble etterhvert transparente og forsvant.
Det var her et sted han plutselig hadde tenkt høyt "KUNSTEN ER I EKSIL".
Langsomt, ut under brospennet kom Hr. K til bevissthet om hva som foregikk på veien. Langt fremme kunne han se mange blinkende blå lys. Det var bare en fil åpen inne ved avkjøringen til Arizona rd. --- ikke rart det hadde gått langsomt, men det var ennå for tidlig å se hva som hadde skjedd... Så stod det helt stille.
Hr. K falt tilbake i sine imaginære klatrebilder og andre aktiviteter knyttet opp til Getty palassets materielle virkelighet. Der ble det nå fremført en monolog av en nesten transparant funksjonær -- ved speilet, på et imaginært toalett. Han bøyde seg over vasken og så inn i speilet på Hr. K: "Kunsten er i eksil" gjentok han,"Uansett, form, uttrykk -- hvis kunsten kunne rasjonaliseres, ville kunstneren bli rasjonalisert bort, hvis filosofi og vitenskap var kunst ville filosofer og videnskapsmenn lage bedre kunst enn...., for hvis kunsten er fri og hvis...Nei det er kunstneren .., hvis han kultiverte sitt eksil...Eller...
Hr. Ks oppmersomhet var blitt påkalt utenifra og bildene var blitt usammenhengende, de raknet--den transparente mannen ble borte. På veien ble alle fem kjørefilene presset langsomt over mot avkjøringsfeltet ned til Arizona rd. Det avsperrede feltet var stort og det var blod ...,masse blod og politi på motorsykler. Tre biler var smadret langsmed midtbetongen og hvite konturer var blitt malt rundt fraværet av to fragmenterte kropper. Til høyre lå det en veltet, brennende folkevognbuss og .., og... Nei det ble umulig for Hr. K å få med seg mer idet avkjøringsfeltet senket seg ned under banenivået på motorbanen. I bakgrunnen haddde han likevel sett to gamle amerikanske slodder som lenger nede i veien hadde kollidert inn i hverandre, og der var brannbil og ambulanse stadig tilstede.
Hr. K følte seg trett. Han prøvde å forestille seg hva som hadde skjedd. Det minnet mest om territoriekrig og skytende gjenger. Hr.Ks kropp var nummen og kjentes som den ble hengt opp på en slaktekrok blandt andre skrotter og paradert forbi noen meget påfallende demoner. Det var fåfengt å føle noe genuint. Trafikken stod helt stille igjen. Hr. K prøvde å fastholde noe, noe om Kafkas "Slottet", at han hadde vært på vei inn i noe lignende og han fornemmet at det var noe med "kunsten i eksil" og at noe var i gjære....Denne scenen på motorveien som nå sto der i stillhet,- som en lovløshetens port. Hva var spørsmålet? ......., også var det en rytme...
Nå var han bare trett.
Trykket i katalogen til avgangsutstillingen ved Kunsthøgskolen i Oslo, avd. Statens kunstakademi, 1998
Jan Valentin Sæther var professor i figurativt maleri ved akademiet i perioden 1996-2002