JAN VALENTIN SAETHER

DENNE UTSTILLINGEN er det første klasseprosjektet for den figurative studieretning for malere, og prosjektet som fører frem til denne utstillingen vil gjentas hvert studieår som et ledd i å tydeliggjøre problemstillingene omkring det figurative maleriet. De erfaringer elevene får i denne prosessen overføres til neste års prosjekter o.s.v. Etterhvert som prosjektet øker i pedagogisk omfang vil det trekkes inn kuratorer og andre krefter i løpet av studieåret for å differensiere det figurative maleriets forhold til kunstobjektet og kunstbegrepet slik at både objektet og prosessen kan gjøres mer synlig.

 

Har vi ikke lagt merke til at verdensbilledet (både vårt eget og det offisielle) alltid er i en uavsluttet tilstand, - et midlertidig billede vi holder opp mot erfaringen. En skjør fastholdelse (virkelighetsmodellen) målt mot en dynamisk virkelighet. Frem og tilbake korrigerer de hverandre til vi i neste øyeblikk skal fastholde det hele, - og så utvides plutselig det indre rom og den ytre kosmologi; vi er kastet tilbake i det uavsluttede, tilbake i den skapende prosess med å holde visjonen, drømmen og tanken opp mot erfaringen. Det skapende og det objektive danser videre.

 

Hypotese:

 

Vi skaper fremtiden innen i fra med de verktøy og de nøkler vi allerede er i besittelse av.

 

Kunstens og vitenskapens historie er full av anekdoter om inspirasjonens øyeblikk, - drømmer, visjoner, som fører til gjennombrudd, til former som føyer seg til verdensbillede og utfyller det - forandrer det. Det nye blir til i en mysteriøs sfære, et ukjent land, et «Terra Incognita» så vanskelig å kartlegge at rasjonalismen måtte avfeie det - eller inkvisitorisk forveksle det med overtro og intellektets formørkelse.

 

Nå som religionen ikke lenger er aktivt imaginerende, men henvist til moralens sfære, er det kunsten alene som maner frem imaginasjonens «Terra Incognita», men dette landskapet er også alltid uavsluttet, i utvidelse, - bevegelse, og kunstverket skimtes i mellomrommet mellom det subjektive og det objektive. Skal vi forstå kunst må vi danse i dette mellomrommet, i overgangen mellom drøm og virkelighet; mellom det dionysiske og det appoloniske.

 

Så lenge vi drømmer figurativt vil det males figurative billeder som trekker inn i prosessen all figurasjon fra det kunsthistoriske oppland, rett og slett fordi de finnes.

 

Men hva sier erfaringen om å drømme? Har drømmer mening? Og i så fall - hvordan påvirker det bevissthetens omgang med det meningsbærende?

 

Noen drømmeforskere avviser drømmen som et slags mentalt avfallsprodukt. Dette synet har vært fremherskende på tross av alle drømmetydende alternative terapier. Som kjent har Freud påvirket kunstnere, litterater og filosofer mer enn den vitenskapelige drømmeforskning. Denne enorme interesse innen kunst og filosofi «beviser» i seg selv drømmenes mening på tross av at tolknings -metodene ikke er vitenskapelig objektive. Men nå kommer det også noe interessant fra vitenskapelig hold, som kanskje bekrefter det indre drømme-rom. Bare pattedyr viser seg å drømme, for de alene kan skilte med en REM-søvn (Rapid Eye Movement - drømmefasen i søvnen). Jonathan Winson og Avi Karni med kolleger har gjennom separat forskning fastslått at neuroner i REM-søvnen kodifiserer romopplevelse gjennom en selektiv neuron-avfyring. Dette antyder en ordnet hukommelsesprosess. Det er en «vurdering» innenfor hukommelsesprosessen i REM-søvn. I et eksperiment ble forsøkspersonene opplært til å identifisere spesielle mønstre på en skjerm. Etter en natt med REM-søvn var igjenkjennelsesevnen forbedret, mens personer som ble forhindret REM-søvn ikke opplevde noen forbedring av hukommelsen.

 

Drømmer ser ut til å sammenfatte og forsterke oppfattelsen av mønstre; altså er de direkte relatert til å styrke meningsbærende mønstre fra virkelighets-opplevelsen selv om de skjer i en vanskelig tilgjengelig «sprogdrakt».

 

Dette viser også at Freud, Jung og andre tolkere har delvis hatt rett selv om de har fortolket pasienters drømmer i retning av egen holdning. Eller kanskje drømmeren drømmer drømmer som tydeliggjør mønstrene i den type terapi pasienten underkaster seg. Delvis viser også journalene at pasienter oppsøker den type terapi som «passer» de drømmene de har hatt i forkant.

 

Dream on.....Dream on....

 

Så lenge vi drømmer figurativt vil noen malere insistere på å male i sympati med denne pågående prosessen, fordi den er menings-insisterende.

 

En figurativ fortolkning forblir en mulig fortolkning av de virkelighetsmønstre som drømmen fortetter og psyken arver.

 

Skal denne prosessen korrigeres - av hvem?

 

Skal dette subjektive bryllup mellom natt og dag, stilmessig styres av rådende kunstsyn eller skal den slippes løs - i stor stil?

 

Den figurative studieretningen søker å tilrettelegge verktøyene og nøklene for denne prosessen, for vi antar at lengselen etter nye figurative metaforer eller sprogspill er en del av individets prosess mot nye verdensbilleder. Bruken av gammelt og nytt fra kunsttradisjonen er en naturlig sproghendelse i forsøket på å nå et subjektivt uttrykk som gir mening i en fragmenterende verden. Ja selv om disse er subjektivt selvbekreftende.

 

Ta ti kunstnere fra en hvilken som helst periode og du får ti verdenssyn i mer eller mindre sivilisert strid med hverandre.

 

Til slutt er det kanskje nettopp denne dialogen og prosessen som er kunsten, og ikke det arkipelago av separate øyer med isolerte genier og kunstbegreper som vi har nær rendyrket i originalitetens århundre. Og jeg spør meg selv: er det ikke underlig hvordan denne rendyrkingen passer som hånd i hanske med markedskreftene.

 

Kunsten er både et bindemiddel og et løsemiddel. Det løser opp en tid og knyter sammen trådene i den nye til et nytt verdenssyn. Selv om dette mønsteret ikke er historisk konsekvent nok til å antyde en streng lovmessighet, er det allikevel i prinsippet tydelig nok at denne dynamikken har vært på ferde i historien. Opptil den industrielle revolusjon var kulturene lett påvirkelige for nye ideer. Palasser og kirker skiftet stil midtveis i byggeperioden. En ny stilart et sted løste raskt opp tradisjonen et annet sted. I periodene før den industrielle revolusjon stod kunsten direkte bak utviklingen av byen og utformingen av alle tidens utrykk. Vår egen tid er annerledes. Løsningsmiddelet virker ikke lenger. Teknologi og media er blitt resistent.

 

Nye ideer kan ikke lenger løse opp det som er etablert, de bare forbrukes. Det teknologiske verktøyene er blitt for autonome. All den energien som er bundet opp i stål og betong, motorer og microchip lar seg ikke bruksendre like lett som romerske basillikaer ble til kirker og palasser ble til sykehus. Så kunstneren har forsterket løsemiddelet, stillt presise og grove diagnoser, avspeilet råttenskapen der råttenskapen gjemmer seg. Til liten nytte. Markedskreftene som rett og slett ikke har råd til den store omveltningen bruker istedet kunstmarkedet til å selge «løsningsmidlene» på originalflasker med garantert kunstnerisk innhold. Dette er ikke en kritikk av kunsten som radikalt løsningsmiddel, men et utsang om markedskreftene og mediet som ikke har noe som helst problem med å absorbere det nye og gjøre det til sitt. Det gjorde også Habsburgerne i Spania, Flandern og Bohemia med sin samtidskunst i motereformasjonens, inkvisisjonens, og Jesuittenes tjeneste.

 

Kunsten har forandret seg for alltid, og blitt seg selv mer bevisst. Men markedskreftene har ikke forandret seg, bare tiltatt i omfang og sofistikasjon. Nå er det reklamen, designen, og underholdningen som styrer utviklingen, for de lar seg lettere styre.

 

Kanskje det er på tide å se på kunsten som bindemiddel. Å glemme marginaliteten som ytre fenomen og se mot et dialogisk syntese av hele kunsterfaringen og den skapende prosessen gjennom tidene. Melde seg ut av fartsfenomenet i samtidskunsten og skape en spenstig, åndelig motkultur.

 

 

Trykket i katalogen til utstilling med den figurative malerklassen ved Kunsthøgskolen i Oslo, avd. Statens kunstakademi, 1997
Jan Valentin Sæther er professor i figurativt maleri ved akademiet.