JAN VALENTIN SAETHER

Dyr og mennesker deler en historie. Dette er en historie som viser at slik som vi behandler dyr kommer vi også til å behandle mennesker. Når vi virkelig er siviliserte, viser det det seg også i hvordan vi forholder oss til dyr. Når mennesket i urtiden ble selvbevist, ble dyret menneskeliggjort. Dyret ble en mer selvfølgelig metafor enn noe annet idet mennesket oppdaget sin distanse til naturen. F.eks.: “Sjelen er en hjort.”

 

Fangst- og jegerkulturer var nære innpå dyret, også som magi. Totemene minner oss om en livsbetingende respekt for dyrets egenskaper og poetikk. Egypterne tok denne mystikken med seg inn i sin jordbrukskulturs pantheon av guder for livsfremmende krefter og som veivisere gjennom skyggenes rike.

 

Bruken av slaver vokste ut av kontrollen over flokkdyr. De store kvegdrivende kulturene ble de første til å systematisere slavehold. I dag behandler vi våre husdyr som fabrikkslaver og våre fiendebilder som dyr. Vi driver rovdrift på villdyr for potens og overtro, og de rike dyrker sine årstidsritualer og møter med død og blod fordekt som herresport.

 

Christer Karlstads malerier har tilsynelatende ingenting med denne dyriske menneske-virkelighetens historie å gjøre. De ikler seg ingen kritkk av denne historien. Og allikevel blir de det merkelig nok, nettopp gjennom Karlstads ahistoriske figurative maleri. De kan kanskje minne om fabelillustrasjoner fra tiden rundt ‘fin de siècle’ 1900. Men Karlstads malerier er ikke illustrasjoner. De refererer ikke til tekster, verken fablenes eller historiens tekster. De er situasjoner. Kanskje er de også metaforer, men hvilket vesen blir ikke det, men mest er de bare situasjoner. Merkelige situasjoner – noen umulige mens andre peker mot tilfeldige naboskap og felles skjebne.

 

Jan Valentin Sæther

Billedkunstner, Professor emeritus

 

 

Trykket i katalogen til Christer Karlstads separatutstilling i Rælingen Rådhus, 2004.