Originalitet og samtid. Billedkunst | av Jan Valentin Sæther
En liten kolonne bare, om kunst og den slags, en gang i måneden, her i Morgenbladet – det var ideen.
Tenk deg alle de kunstskriverier som foregår rundt omkring i verden. I alle slags former. Tenk deg dem samtidig – ja at samtlige ytringer får mottakersignal i de lille grå der inne i corteks – samtidig. Om samtlige ytringer eller tekster skrevet innen siste år kunne bli umiddelbart sammenlignet og kryssreferert på dataskjermen – samtidig?
Ikke bare slik som TV’en illustrerer computerens sjel, med datategn som raser tiltagende hurtig forbi, akkompagnert av et digitalt audiospor som uendelig nærmer seg fistel – uten at du, der i sofaen skulle mentalt kunne følge prosessens intensjon, eller ha behov for det.
Altså ikke slik! Men at en samtidig og kontinuerlig har tiltagende oversikt og kan følge det hele som et tredimensjonalt kosmologisk tekstunivers, der alle ytringer føyer seg inn i en oceansk polyfoni. I en slik oceanisk tekstualitet… ville vi kunne høre kunstens ene stemme? Som en sum? Eller ville vi finne noen dialogiske prinsipper som ikke lot seg oppheve?
Å stille søket inn på å bare finne forskjeller i det uendelige ville bli et absurd arbeid i en oceansk tekstualitet, fordi vi ville doble tekstuniverset med nye tekster om forskjellene før vi fikk undersøkt det. Rendyrket differensiering innenfor kunstens og poesiens domene avstedkommer noen problemer med begrepet originalitet. Kunsten er forenklende på flere plan når den er original. Det er neppe holdbart at en nyhet konstituerer originalitet.
Bestemte en seg for det i et slikt tekstunivers, kunne en sikte seg inn på å finne fellesnevnere på mange plan. Dette ville med nødvendighet også bli temmelig abstrakt, men en kunne nedfelle noen karakteristikker av samtalen om samtidskunsten. Et abstrakt, men samlende billede av samtidens samtidskunst-samtale. Den postmoderne samtidsteoretiske debatt er et slikt tilnærmet tekstprojekt.
Men det er urealistisk å fange opp den totale samtale, slik vi har manet den frem i det ovenforstående tredimensjonale tekstunivers. Derfor begrenser man prosjektet ut ifra en gangbar teori, gjetter litt og konsentrerer seg om det som tar øyeblikket seriøst. En teori om en samtid velger seg en samtidighet. Dette er problematiserende og problematisk. Denne ansamlingen av samtidighet fremsetter en stabilitet i fristillingen av kunstbegrepet fra kunstobjektet. Kunstbegrepet blir en slags quante som oppstår som summen av all originalitet. Kunsten eksisterer i mellomrommet av originalitetens stafettveksling og kunstbegrepet er stabilt så lenge det ikke hviler på objektet, men det er også blitt avhengig av stor hastighet i originalitetsutfoldelsen. Kuratoren er blitt fri fra objektet og kan stille ut prosessen gjennom sin kontinuerlige virksomhet, mens kunstneren fortsatt er avhengig av å bli kvitt et produkt for å leve. Hastigheten er også blitt så stor at utøverene blir yngre og produktet forgjengeligere.
Samtid og originalitet er tvilsomme begreper når de brukes imperativt i bedømmelse av kunst. Samtid er like vanskelig som fortid sett fra poststrukturalitisk historiekritikk. Orginalitet blir et grøtet begrep når det sammenfaller med nyhet.
Er det slik at vi i nyhetens tjeneste – mister vår orginalitet?
Jan Sæther er professor ved Kunsthøyskolen i Oslo, avd. Statens Kunstakademi
Printed in: Morgenbladet, 6 March 1998.