JAN VALENTIN SAETHER

Å være koordinator er å være på sidelinjen. Ved grensene og i mellomrommene. På sidelinjene mellom forskjellige arbeidsgrupper og tidsfrister, på streken mellom overforbruk og innsparing, mellom museum og akademi, i kontaktflaten mellom institusjon og kuratorer, i konfliktflaten mellom meningsgrupper og til slutt antageligvis også på sidelinjen av dansegulvet 25. mai.

 

Sidelinjen innebærer en tilbaketrukket rolle. Designert autoritet i det store spillet: Linjedommer. Her går streken! Sidelinjen er også kikkerens privilegium og outsiderens adelsmerke. Sidelinjen er skrittet før du sitter på gjerdet.

 

Denne sidelinjen er også tidslineær. Den har gitt meg anledning til å observere utstillingen som en helhetlig fremvekst. Jeg har vært vitne til den spontane oppfinnelsen av en strategi for utstillingens diverse arbeidsoppgaver; å etablere gjensidig gunstige sponsorsituasjoner og møte pressen på dens premisser for til slutt å påvirke den offentlige oppfattelsen av avgangsutstillingen som en årlig begivenhet på Stenersenmuseet.

 

Fra sidelinjen har jeg løselig fungert som en styringsmekanisme for fremdrift langs noen hovedspor, men det er arbeidsgruppene som har tatt ansvar. Ikke minst kataloggruppens arbeid fungerte som en stemmegaffel for hele prosjektet og satte tonen for alle felles avgjørelser, på tross av alle de små uoverensstemmelsene som kommer og går i en gruppe på 27 bestemte og konkurransedyktige kunstnere med egne og urokkelige verdensbilder.

 

Fra sidelinjen har jeg sett prosessen begynne i en manifestering av individuelle ideer og visjoner som via Per Gunnar Tverbakks kuratoriske grep og studentenes faglige holdningsrom har preget utstillingen som fjerdeårs-produkt og balansert den opp imot en polyfoni av individuelle blikk, stemmer og spørsmål omkring en samtidighet.

 

Sidelinjen er forresten et interessant og et relativt betenkelig

ståsted for samtidsbetraktninger.

 

Det er interessant fordi betraktning forutsetter distanse, en sentrifugal bevegelse. I samtidsfokuset går det ikke helt an å få sortert ut store nok linjer til å påbegynne en historie, – en tilnærmet konsensus om observasjonen av et pålitelig mønster av årsak og virkning. Å være i samtidens senter forutsetter absolutt aksept for tingenes tilstand. Inne i samtidens rytme går distanserommet med på å sortere og adskille sanseinntrykk og konsumere trendenes narrativer; en sentripetalbevegelse, underlagt sterke fysiske og formale begrensninger når det gjelder å opprettholde distanse til moderniteten som bilde.

 

Det er et betenkelig ståsted vis à vis samtiden fordi det med nødvendighet undrar seg selve samtidspulsens dunkende imperativ og uavsluttethet. Derved pådrar en seg et alibi (fraværende fra gjerningsstedet) som til dels gjør et vitneprov ugyldig.

 

Jeg er velkjent med sidelinjen. Som en skjebne så å si. Jeg vet, selvsagt, at en skjebne er en plastisk sak hvor den frie vilje alltid har sjansen til å innvirke på utfallet. Men dette med «skjebnen og den frie vilje» har en annen åpning, en annen mulighet – inn mot den uimotståelige trangen til å satse friheten mot skjebnen i en vill og sexy tango, i en crescendo, som i begynnelsen blusser opp og livner til i suget mellom skjebnens krefter og individets selvinnsikter... og dør et eller annet sted i rusen over at alt settes på spill.

 

En danse moderne.

 

Jeg kom til å tenke på den påfallende tendensen

i fremveksten av det moderne,

hvor den intellektuelle eller skaper-subjektet,

oftere enn tidligere i historien ender opp som en «outsider»

(likevel ofte en poengtert aktør i det offentlige rom).

 

Sett fra denne sidelinjen er det noe som er så galt med moderniteten at den intellektuelle outsider frivillig velger seg et eksil fordi en omfavnelse av den er uforenlig med en type kreativ dannelse. En epikureisk samvittighet ville jeg si.

 

Outsideren fristiller seg, fra Baudelaire, til Beuys, til Bukowski... men vet at han er bundet opp i et merkverdig forhold til selve eksilet som en betingelse for fristillingen. Allikevel, valget er gjort, det er en æressak. Dette radikaliserer ham ytterligere. Modernisten blir avantgarde og modernitetens siste motstander. Han vil ikke tilbake til naturen, eller noe sånt, men befordrer en annen modernitet, en radikal modernitet, ikke en bekvemmelig modernitet. Avantgardisten byttet ut modernistenes optimistiske sosiale bindemidler (oftest totalitære, uansett grunnfarge) med sterke løsemidler som tar sikte på å løse opp modernitetens fremmedgjøring og radikalisere vår nye virkelighet; forsøksvis med å sprenge seg inn i medieverdenen med maksimalt utfordrende konsepter, sjokkerende fremstillinger og anti-borgerlige skandaler, m.m.

 

Avantgarden gjennoppfinner kunsten som kulturelt løsemiddel.

Det finnes en tid for løsemiddel.

Sterke løsemidler på maktens meningssyndikat.

Kunst er syre.

 

Kunsten har allerede latterliggjort alle sivilisasjonens konsepter og blottlagt alles skyggespill av mening. Etter femti år med avantgarde løsemidler av alle mulige slag kan vi bare blunke og konstatere at det jaggu meg funket. Nå er det slutt. Kunsten har kvittet seg med oppdragsgiverens banale meningsbetingelser. For første gang siden Habsburgerne har kunsten endelig fått kastet makthaverne ut av kunstens rammebetingelser ved å effektivt avmytologisere investeringsobjektet. I det øyeblikket vi samtidig blir fanget opp i kapitalen og moderniteten igjen ved sponsing og mediekarisma som nye kilder til prosjektkapital.

 

Fra sidelinjen ser det ut som det i lengden kan bli en tvilsom naiv omgang med kapitalen.

 

Sett fra sidelinjen er moderniteten avslørt som en massiv bevegelse av eksistensiell angst, som blindt følger teknologiens utopiske trender som om de var den mest menneskelige og forståelsesfulle administrator av livets belønninger. Trendene selv, hvor de nå enn kommer fra, er opprinnelig spontane og nesten profetiske. Men de blir raskt kolonialisert av trendanalytikere som omsetter potensialet til kapital og fremstiller selve markedet som en fortreffelig leverandør av «cool». Det både revitaliserer identitetsbehovet og stimulerer økonomien. En billig magi.

 

Sett fra sidelinjen er det kanskje tid for bindemidler igjen. Jeg tenker ikke på tradisjoner og fine rammer, men på en spenstighet som står inne for et nytt nivå av frihet. En ansvarlighet for det lokale og det globale.

 

Fra sidelinjen er det dét jeg har sett i disse årene på akademiet. På den ene siden, en dreining mot de store spørsmålene, men iført en kjølighet og en frisk enkelhet – og som kanskje innbærer et opprør mot romantikkens infiltrering av postmoderismen. Men like fullt er det moderniteten som forblir målskiven, det er den vi hater å elske. På den andre siden ser jeg en konsumering av de store spørsmålene og en frivillig hengivelse til samtiden for uten alibi å sette alt på spill. Og kan hende er det det som skal til, det store bruddet med problemløsninger, og å selge spillet for en lek. Naturen er borte, historien er slutt, bonden er ferdig. Økonomien galopperer uhemmet med veksten. En vekst i modernitet på et eller annet vis. Fra sidelinjen ser det ut som det er her bevissthetstyngden ligger, den som fastholder oss i modernitetens dilemma og som samtidig utgjør outsiderens bekvemmeligheter.

 

En danse moderne.

 

. . .

 

 

 

Det gjenstår å takke samtlige studenter ved navn for innsatsen og utvekslingene. Navnene følger på sidene utover. En særlig takk også for samspillet med kurator Per Gunnar Tverbakk og Stenersenmuseet og for en profesjonell gjennomføring av utstillingen. For Oddvar Røstens uvurderlige bistand som sekretær for fremdriften. En takk til Max Marius Almaas for design på katalog og alle ekstra justeringer, og til Lavasir Nordrum for sjenerøs bistand med den digitale rushtrafikken på billedfilene. Takk også til våre gjestekuratorer Toby Webster og Lynne Cooke. Og sist men ikke minst til Hanne Storm Ofteland for mange gratis timer og hennes mange gode ideer.

 

 

Trykket i katalogen til avgangsutstillingen ved

Kunsthøgskolen i Oslo, avd. Statens kunstakademi, 2002.

Av professor Jan Valentin Sæther, koordinator, avgangsutstillingen 2002.