JAN VALENTIN SAETHER

Kå var sengeliggende med en beundringsverdig lungebetennelse. Utenfor vinduet lå tåken tett og skjulte detaljene på den grimete fasaden over gaten. Det var to dager til kunstsenteret ved Kontraskjæret skulle åpnes offisielt, men Kå var neppe ute av sengen innen den tid. Åpningstalen hans lå fortsatt uferdig inne i den gamle MacOracle pro-comp’en som knapt hadde minne igjen. Han skulle for lengst ha installert de nye komponentene som fortsatt lå på postsentralen til avhenting. To uker tidligere hadde han ringt og varslet om sen avhenting som nå kostet ham 20 NN (nye norske) per dag i lagergebyr. Fru Ess i første etasje bak sikkerhetsvakten hadde lovet å hente dem i morgen når hun kom tilbake fra pilotkurset for hellitaxi-sertifikatet. Men akkurat nå var det Kås minste bekymring. De hadde ringt fra Kunstsenteret tidligere på dagen og meldt at Ef som skulle stedfortrede som taler også var blitt sykmeldt. Om han kunne kontakte PeTe og overtale ham til å holde åpningstalen? PeTe sto på reisefot og hadde vegret seg overfor direktøren og foreslått at direktøren selv tok begge de planlagte talene. Men direktøren hadde insistert på at han ikke hadde tid til å sette seg inn i historikken til styringskomiteen. Kå hadde ringt PeTe, men hadde fått hans niese på husfonen. PeTe var på Utreisedirektoratet hadde hun sagt. Kå prøvde å forklare sitt verbale ærend, men jo mer han sa jo mer måtte han si. Et eller annet sted i denne febertåken ante det ham at niesen ikke kjente til norsk historie eller sin onkels biografi. Hadde bare vært på besøk en stund og skulle reise tilbake til Australia nå med PeTe. En oppvakt nysgjerrig ung dame tydeligvis, som likte å engasjere folk i samtaler og moret seg over å være nylig voksen.

 

Med et modikum av klarhet, men uklar om hvorfor, prøvde Kå å fatte seg i korthet, men løpe linen ut og fortelle henne litt om onkelen. Det ble et slags feberaktig synopsis av den uferdige talen som aldri ville bli holdt:

 

– PeTe, Ef og jeg er etter hvert de eneste overlevende som hadde sittet i Komiteen for Kulturomlegging nedsatt allerede i 2012, to år etter det store krakket hadde sendt hele FEU (Federated European Union) inn i økonomisk kaos. Delstatsregjeringene over hele kontinentet hadde, under opptakten til det som kom i forkant bare avtegnet seg som en krise i mellomklassen, satt i gang en frenetisk innsparing av budsjettene som så å si ble fjernstyrt av en kollektiv angst for tapte pensjoner og underholdningstilbud. Alt upopulært ble skåret bort fra budsjetteringene. Selvfølgelig var kunst og kultur det første som måtte seile i sin egen sjø. Mange kulturarbeidere hadde advart mot denne katastrofen og kommet med mange positive, om vel svært optimistiske forslag til strukturendringer og aktivisering av kreative ressurser. Men så å si all støtte forsvant bortsett fra det som ble brukt på vedlikehold av FEUs såkalte kulturverdier….som bare var et skalkeskjul for kapitalgenererende virksomhet i form av turistattraksjoner og museale folkeforlystelser… objektfetisjisme om du vil. Det marginale kulturprogrammet var faktisk blitt lansert med brask og bram som høyverdig kulturpolitikk. Med åpenbare spark til det spente forholdet mellom FEU og UCSA (United Christian States of America). Ikke lenge etter at de amerikanske fundamentalistene hadde forenet seg under the United Church of America hadde nemlig Rev. George Atkinson vunnet en overveldende seier ved presidentvalget i 2008 og tvunget igjennom et grunnlovstillegg ved folkeavstemning. I FEU hadde det versert artikler i lengre tid om at avstemningen ble manipulert ved hjelp av et spesialdesignet computervirus som kunne rearrangere tall på en måte som i ettertid ikke viste tegn til juks. Det ble sagt, i følge noen eksperter ved Cern, at et program hadde blitt videreutviklet fra et høyst komplisert comp-program under navnet spontanmatematikk som først var utarbeidet av NASA for å telle ned romferger.

 

– Jeg har hørt om det, hadde niesen svart.

 

– Noe som krevde utrolig raske omregninger og umiddelbare justeringer av banene til neutrondrevne innflygende romferger.

 

– Ja nettopp.

 

– Uansett…folkeavstemningen ble erklært gyldig og grunnloven fikk den famøse tilleggsparagrafen, Amendment 00, som knesatte USA som: «A Christian State under the One True God». Nåvel, dette er velkjente ting kanskje, men det som er interessant i denne sammenhengen var den neo-ikonoklasmen som fulgte etter februar-revolten av 2009 og den kristne mobbens nedbrenning av NEAs (National Endowments for the Arts) hovedbygning i Washington og det nyrestaurerte MoMA i New York. Det var jo disse hendelsene som hadde forårsaket det overspente forholdet mellom FEU og UCSA. K-mobben holdt amerikansk politikk som gissel og hadde klart å ødelegge det meste av det tyvende århundres kunst i landet, og etter hvert som bemektigelsen tiltok hadde også all tidligere kunst blitt brent. All fotobasert og billedteknologisk produksjon hadde blitt underlagt strenge lover som ble overvåket av IRA (Image Regulatory Agency). Du kan tenke deg hva som skjedde med de intellektuelle…McCarthy-tiden ble rene blåbærturen i sammenligning. Det er mange som har påpekt at strømmen av kunstnere og intellektuelle gjennom Canada til FEU ble instrumentell i vendingen som skjedde fra 2011 og utover. Utdannelsesnivået i UCSA derimot gjennomgikk et katastrofalt forfall. Det var først i 2016 at….

 

– Var det derfor at de derre greiene skjedde med Disney….at de fikk lisens på alle skolebøkene?

 

– Ja, men i samarbeid med IRA. I FEU hadde man faktisk blitt rystet av disse hendelsene. Neo-ikonoklasmen ble oppfattet som et svik mot den europeiske identitet, selv om det bare var de polske og de finske delstatene som på den tiden opprettholdt en bred støtte til det som ble kalt samtidskunst. Allikevel, FEU hadde klart å styre unna den nye middelalderen i UCSA og fått utviklingen inn i en populistisk liberalistisk sentrumpolitikk basert på abonnementsvelferd. Ikke ulikt den tidligere forsikringskulturen i det gamle USA, men bare statlig. Det merkelige var – og det ble ofte kommentert senere – at makten dermed langsomt forflyttet seg fra de karismatiske populistlederne og de få vellykkede rike over til abonnentene som organiserte seg som konsumenter. Medieverden hadde nådd sin største maktutbredelse i årene mellom 2006 til 2008, og en slags lottotilværelse så ut til å bli massenes eneste håp om å få delta i grådighetsorgiene, som så vidt hadde begynt å bli synlige allerede i 2002. Men selv om FEU unngikk den amerikanske fundamentalistiske skjebnen klarte de ikke å styre unna krakket i 2010. Ingen klarte det.

 

– Men var ikke Norge med i FEU allerede da?

 

– Ikke under krakket, for i 2009 ombestemte nordmennene seg og meldte seg ut igjen.

 

– Ja, sånn atte dere enda blir holdt som toll- og valutagisler, sånn som med Frie Skottland.

 

– Nettopp, men videre… det var Komiteen for Kulturomlegging og din onkel jeg ville sette inn i en sammenheng, eller… i kontekst som de sier. Under studentopptøyene høsten 2009 var din onkel med på å starte NIP som var partiets første navnekonstruksjon og sto for Norges Intelligensia Parti. Det var nærmest en spøk, men kantinen hadde jublet… militant nesten. Det enkle programmet som åpnet for bredt samarbeid hadde slått voldsomt an, og på kort tid sto studenter, kunstnere og andre kulturarbeidere samlet. Genistreken var unnfanget som et humoristisk stunt ved et bord på Stud. Fags store kantine før den ble brent ned av brannvesenet under universitetsokkupasjonen. Em To hadde reist seg på bordet og ropt til hele forsamlingen på tirsdagsbaren 25. februar. «Ærverdige studenter», hadde hun begynt, «ved dette bord har vi i kveld stiftet et nytt parti». Det hadde seg nemlig slik at sentrumspopulistene hadde fått vedtak om nedprioritering av høyere utdannelse. Det hadde satt fyr i akademikerforeningen og studentene ved universiteter og høyskoler. Ge måtte gå av på ekstraordinært styremøte og Ef hadde blitt valgt til formann og fungerte inntil han kom på tinget i 2011. Men tilbake til Em To oppe på bordet:

 

– «Ærverdige studenter», hadde hun fortsatt, «Sivilisasjonen har falt. Humanismen er død. Norges Intelligensia Parti inviterer dere til å sende fire representanter til tinget ved neste valg. Vi skal slåss for dannelsen, historien og humøret». Folk hadde flokket til bordet og ville melde seg inn. Neste dag ble din onkel valgt til partiets Formann. Men det varte ikke året ut. Ja, det er en lang historie, men i alle fall, NIP ble etter hvert til KUPP som sto for Kultur-Urbant Politisk Parti og din onkel ble forbigått i formannsvalget 2010 av forfatteren Kå, altså ikke meg, men Kå Be. Utvilsomt et bra valg, dessuten hadde det fridd opp PeTe til å legge grunnlaget for prosjektet Kulturomlegging. I tiden etter århundreskiftet hadde private sponsorer og korporasjoner overtatt mer og mer ansvaret for støtte til kultur. Men, i opptakten til det store krakket hadde bunnen falt ut av merkevarestrategiene til de store konsernene. Liberalkapitalismen opplevde en stor krise og som i den offentlige sektor tidligere ble kunstnere og designerne kastet på dør. I jakten på likvide midler ble den langsiktige satsingen på kunstsamlinger nedprioritert og auksjonshusene ble en kort tid oversvømmet med kunst og andre samleobjekter. Både Picassos verker og Elvis-effekter for eksempel, ble i noen år helt verdiløse.

 

– Uansett, rundt slutten av 2010 hadde PeTe, din onkel, og Em To med flere fra den tidlige tiden i NIP, dette var før jeg kom inn i arbeidet, innsett at det ville komme en tid etter krakket hvor både stat og kapital ville forstå at ressursene måtte settes inn i prosesser fordi både samlinger, arrangementer og produkter hadde mistet troverdighet og reelt innhold som faner og logoer i kapitalismens globale kollaps. Idet den sentrumspopulistiske regjeringen falt på våren i 2011, fikk KUPP 14 representanter på tinget og dette var nok, i en vippeposisjon, til å få gjennomslag for en storstilet revurdering av kultur som økonomigrunnlag. En stor del av denne plutselige velviljen var utvilsomt den suksessen alternativkulturen hadde opplevd i kriseårene 09, 10 og 11. En statlig undersøkelse hadde vist at i økonomisk gode tider sysselsatte kulturarbeidere, det vil si……de som lager noe utav ingenting, kunstnere, forfattere, musikere, arkitekter og kreative forskere etc. opp til 60 % av befolkningen.

 

– Så mange?

 

– Ja tenk bare på musikk og bygningsindustrien, alt fra planlegging via prosjekter, institusjoner, skoler og ned til vaskehjelp…… det baller på seg. Men, nok om det. Ved århundreskiftet trodde de færreste at den såkalte samtidskunsten skulle komme til å avføde så stor forståelse for kunstneriske prosesser. Selv om det ble laget utrolig mye dårlig viste det seg etter hvert allikevel at kunst kunne forstås utenom objektet og håndverket. Dette hadde skapt en forståelse for mellomrommene. Hva som lever imellom, eller for å si det sånn; mellomrommene ble tilgjengelige for bevisstheten. I litteraturen hadde det vært et begrep for dette helt tilbake i antikken eller enda lenger… det å lese mellom linjene. Noen vitenskapelige gjennombrudd i tiden like før krakket hadde også styrket dette skiftet i forståelse. Ideer som kom i grevens tid så å si. For eksempel var det mellomroms-proporsjonene i megasystemer og i fraktalberegninger i tyngdekraftfeltet som hadde løst mysteriet om tyngdekraften ved å flytte blikket fra himmelobjektets forhold til baner og i stedet beregne banenes relasjoner til det nær tomme rom. Banen, lokaliteten i rommet, bestemmer objektets masse og ikke massen banen. Vel, jeg er ikke sikker på om jeg sier det riktig.

 

– Nei, jeg tror ikke det, hadde niesen korrigert.

 

– Uansett. Det hadde skjedd en formidabel mental revolusjon i verden rundt 2010. Objektstenkning og kapitalbeholdning hadde byttet plass med mellomroms-tenkning. Det var sånn sett ikke noe nytt, men det fikk plutselig en bred utbredelse og ble en gangbar virkelighetsmodell for den nye orden, under tidsåndens forståelse av felles avhengighet. Alt i alt, dette hadde vært bakteppet for bl.a. kulturomleggingen som etter hvert ble omstøpt til styringskomiteen for kunstkoordinering. Alle de forskjellige kunstnerorganene som hadde vokst frem over tid skulle integreres i anlegget under bakken på Kontraskjæret med det nyoppbygde Skansen som inngang. Kunstnernes Hus, Kulturrådet, NBK, NIFCA, kommunale kunstforeninger, LNM, UKS, Samtidsmuseet, NOCA, Riksutstillingene, 2 %-fondet, og deler av Kulturdepartementet. I stedet skulle det etter de nye retningslinjene opprettes et fellesorgan for kunstens mellomanliggende. Lignende organer for musikk og teater etc. blir også utarbeidet. De er basert på et demokratisk sirkuleringsprinsipp hvor verv skjer ved nettvalg i kunstnernes fellesorganisasjon. Kunstsenterets administrasjon er delt inn i fire avdelinger og et informasjonssenter med et landsomfattende nettbibliotek for prosjekter og verker som kan sees på romskjerm 20 steder i landet.

 

– Den ene avdelingen tar seg av utenlandske presentasjoner av norske kunstnere samt festivaler og biennaler etc. Den andre har som arbeidsoppgaver atelierer, verksteder og fellessentre. Denne avdelingen disponerer over 2 %-fondet som langsiktig oppretter arbeidskollektiver for unge kunstnere rundt omkring i landet. Disse består av tomme rimelige utleieenheter kunstnerne selv må innrede mot femårige leieavtaler; permanente inntektsbærende fellesverksteder og utstillingslokaler som bygsles ut til privatgallerier. Den tredje avdelingen skal ha koordineringsansvar for statlige utstillinger, samråd for kommunenes kunstforeninger, riksutstillinger, formidling til private bedrifter, utsmykking og konkurranser. Den fjerde avdelingen får ansvar for publikasjoner som for eksempel Magasinet for Fri Kunst og kunstnerorganisasjonens medlemsblekke, juridisk rådgivning, stipender og rapportering til KUF og sponsorer. De to galleriene i senteret er ikke vanlige utstillingslokaler. Det ene er et informasjonssenter bestående av ti plattformer som byttes ut to ganger i året, – i januar og september. Fra januar til juli er de internasjonale og fra september  til desember er de interskandiske. Her skal problemstillinger innen teori og nye verker settes inn i en diskurs med forskjellige perspektiver. Det andre galleriet står til disposisjon for land innen FEU og EØSTE som selv velger ut utstillerne. Disse går hele året i tolv perioder og er delfinansiert av deltagerlandene. Senteret skal for øvrig finansieres delvis ved statlige og private midler, rimelige avgifter for tjenester og annen service til kunstnere og publikum. Men hva var det jeg skulle si….. jo du kan jo snakke mer med ham når…..

 

– Hallo….hallo …. …………Hallo..

 

– Linjen var brutt. Niesen var borte. Den tette tåken hadde nedfelt seg i nok et tropisk regnskyll, og et kraftig tordenvær rullet innover byen igjen. Den grimete fasaden over gaten var blitt mørk av regnet. Kå sto opp av sengen og gikk bort til vinduet.

Nedenfor hastet paraplyene nedover og oppover bakken. Kå hostet og gikk tilbake til sengen.

 

 

Printed in: Tone Hansen and Marit Paasche, ed.s: Noe kommer til å skje: Studier av norsk kunstliv 2003-2020. Oslo, frottefactory, 2003. Pp. 22-27.